Panorama Musikk © mai 2002

Inspirert retrorock

(4 av 6 stjerner)

Ingen tvil: Dog Age reiser i det samme landskapet som Sister Rain og Dipsomaniacs.Deres nye album When The Fish Are Down er som å åpne en dør inn til en annentidsalder. En dør man finner i en helt vanlig leilighet i en helt vanlig by.

Dette er syttitallet på ny, men også sekstitallet opp og ned i mente. Dog Age gjør fortiden på nytt, og de gjør den beundringsverdig bra. Et spor som det hardt rockende Eman On Sah Dog riffer av gårde i et trøkkende tempo og kaller opp tråder til både Led Zeppelin og Uriah Heep. Der flere av norske hardrockere på syttitallet ikke klarte å komme frem til et virkelig internasjonalt nivå, er Dog Age kopistiske uten å bli patetiske. I stedet låter When The Fish Are Down som en inspirert tidspakke fra fortiden.

Dette bandet kan knapt sies å være spesielt originale: Du har hørt de fleste vendingene bandet tar gjennom plata ett eller annet sted før. Koringene til bandet er blitt rammet fram fra The Beatles, riffene kommer fra den britiske bluesrocken til Rory Gallagher og Jimmy Page, mens psykedeliaen fra San Francisco ligger som en drakt over hele plata. Og tar man dagens utøvere i betraktning, kan denne plata kalle frem bilder fra konserten til Bevis Frond på So What! tidligere i år. Gode håndverkere har med andre ord grepet detaljer fra fordums kunstnere, og gjennom dette skapt egne kunstverk.

Som lytter får du ingen nytenkende trip hop eller nu jazz denne gangen. I stedet pumpes høyttalerne fulle av retrorock med en 'heavy' holdning. Dette er atså et trivelig møte med Dog Age en kveld hvor oktobernatten lurer utenfor vinduet. Det burde heller ikke by på særlig store problemer å anbefale dette videre...

Mats Johansen

Mute # 3/2002

Dog Age
When The Fish Are Down
(Voices Music & Entertainment)

Karakter: 6 (på en skala fra 1 til 10)

Fire år har gått, og Dog Age er på banen igjen. Da bandet først lot høre fra seg i 1989, gikk det ikke så alt for lenge mellom de to første albumene, men så forsvant de i 8 år, så her snakker vi om et band som er like uberegnelig som det er obskurt. Slik oppførsel garanterer som regel kultstatus, og Dog Age er klart et kultband her hjemme. Noe de sikkert trives bra med.

Denne gang får vi servert 13 nye låter. Vel, nye og nye, her finnes så visst også coverlåter, men mer om dem etter hvert. Nå er det tre ganske forskjellige og distinkte låtskrivere i bandet, de samme tre som har utgjort bandets kjerne helt siden starten. Som vanlig gjør Jørn Smedslund erke-engelsk 60-tallspop ispedd litt popsike, noe som jeg synes resulterer i skivas beste låter. Mer psykedeliske er Jon Anders Strands tre bidrag, ikke minst på tekstsida friker han bra ut. Sjekk ut «The wooden boat song». Og så har Harald Beckstrøm laget noen artige og ganske varierte snutter, som alle unntatt er én er instrumentale.

Så var det Status Quo. Jepp, her finnes en cover, men heldigvis fra tida da de var et fint popband, før boogien tok styringa. Det som derimot er litt annerledes med denne låta, er tittelen som det dufter britisk sommerpop av, men «April, spring, summer and wednesdays» blir mest av alt stoner-rock. Ja, det er neimen ikke langt unna. Vi får til alt overmål to covere til som også ligger i den genren. Først en instrumental av det svenske bandet November, et til dels meget bra band med start i 1970. De spilte en slags ur-stoner/krafttrio-rock med svenske tekster. Men den her er altså instrumental. Det er derimot ikke «Rödluvan», en låt som jeg må si jeg ikke aner hvor kommer fra, men den synges jaggu meg på svensk.

Alt i alt er dette Dog Ages mest sprikende album så langt. Jeg synes fortsatt bandets to første skiver er bandets beste, men den er ikke til å kimse av denne her heller.

Terje Haugli

Dagbladet 30. juli 2002

Dog Age
When The Fish Are Down
Voices of Wonder/VME

Terningkast: 4

Ujevn og akkurat passe sær psykedelia/progrock-plate

Ethvert band som nevner den svenske 70-tallstrioen November som referanse, og som attpåtil gjør et par av gruppas låter, fortjener dyp respekt. Dog Age gjør en November-variant kalt «Eman On Sah Dog» og dessuten en troverdig versjon av deres «Rödluvan». Gruppa, som bygger på deler av Ym-stammen og har eksistert siden 1987, spiller hederlig undergrunnsrock uten å ha fått det store gjennombruddet - for å si det pent. Med sin psykedelia og progrock, blandet med Beatles-referanser og en dose britisk folkrock, har låtskriverne Jørn Smedslund, Harald Beckstrøm og Jon Anders Strand (pluss Øystein Jevanord og Ola Sørlie) laget sitt «Sgt. Pepper», riktignok noe ujevnt og med årets kanskje styggeste og minst innbydende cover. Men hatten av for at de aldri gir opp.

Av Øyvind Rønning

Adresseavisen fredag 14. Juni 2002

Dog Age
When the Fish are Down
VME

Terningkast: 4

En snurrig norsk utgivelse, psykedelisk, eksentrisk, vimsete og morsom

I en tid med mye strømlinjeformet musikk er det forfriskende med plater som ikke tar seg selv særlig høytidelig. Det gjør ikke denne tilsynelatende hjemmesnekrede cd-en som er komponert, sunget og spilt av fire (eller fem?) godt voksne menn som kaller seg Dog Age.

Flere av dem, som Øystein Jevanord og Harald Beckstrøm, har lange karrierer i norsk pop og rock bak seg (blant annet med DeLillos). Nå har de lekt seg fram til en utgivelse som muligens spriker i flere retninger, men som først og fremst er preget av en tiltalende spontanitet. Innholdet veksler mellom låter som er inspirert av 60-tallets britiske psykedelia til mer streit, 70-tallspreget heavy rock.

Jethro Tull, The Beatles og Deep Purple er noen av de mer kjente referansene som dukker opp underveis, men først og fremst har plata preg av å være en lek, og bandet er ikke redd for å ironisere over musikken de selv er inspirert av. Det fremgår av tekstlinjer som disse: I am a bumble bee/I sit up in a tree/I am not very free/Mutiny

Høydepunkter: Free as a Duck og The Wooden Boat Song

Trygve Lundemo

http://www.spot.no/

Oslobandet Dog Age er ute med sitt fjerde album, fremdeles i grenseland mellom psykedelia og progrock. Tidligere har de blitt karakterisert som en anakronisme, men denne gangen har de blitt tatt igjen av av moten og den nye progbølgen.

Trygve Mathiesen

Holder man fast på sin egen stil, vil man før eller siden igjen representere tidsånden og være hip igjen. Så også i tilfellet Dog Age - eller Dag Åges som noen ynder å kalle dem. De debuterte allerede i '89 med albumet Good Day og er således inne i sitt tredje tiår som plateartister. Ikke dårlig med tanke på hvor stemoderlig de har blitt behandla av både presse og publikum.

Som primus motor har Jørn Smedslunds finurlige og litteratur-referende tekster sammen med de naive high 60s-melodiene vært sentralt i gruppas uttrykk. Sammen med makker Jon Anders Strand - som gjennom 90-tallet utvikla seg til å bli en genial låtskriver innen proto-psykedelia - er de godt forankra i overgangen mellom 60- og 70-tallet.

Dette ikke minst fordi instrument-bygger, multiinstrumentalist og nestor Harald Beckström s forkjærlighet for sin egen generasjons protoprog hele tida har dratt musikken deres mer og mer i retning av unisone gitarkor og basiske heavyriff. Tilsammen blir dette essensen i det naive og bevissthetsutvidende som overstiger grensene for hva det fornuftsmessige og rasjonelle menneske kan ta inn av mentale utfordringer. Hvis man lar seg fange av substansen i musikken, vel og merke.

Gjør man det, vil man også bli bergtatt av Smedslunds psykedelia-perler som 'Responsible Now' og ikke minst 'Gin & Tea' - like erkebritisk i tematikk som i utforming i det den kuliminerer i abstrakt og metafysisk eskapisme. For ikke å glemme den post-Beatle'ske 'Remarkable Affairs' - en ren besettelse!

Strand på sin side har her bidratt med sine beste komposisjoner til dags dato, der 'Mysterious Horse' stiger fram som plata aller helligste øyeblikk. Majestetisk og trollbindende åpenbarer lønnkammeret for hinsidesliggende magiske øvelser som popmusikk på sitt beste av og litt er i stand til å frambringe.

'The Wooden Boat Song' er et annet av hans Syd Barret'ske bidrag som behager oss i sin framoverstrebende bevegelse med naive og selvskapssyke invitasjoner som I smoke Lucky Strike/ I am full of fright - tilsynelatende som et nødrim, men ikke satt i sammenheng med resten teksten.

Innimellom får også Beckstrøm plass til noen av sine mer esoteriske bidrag, korte i form og skeive som gresshopper på syre i uforutsigbare sprang i skalaer som med fullt overlegg twister både musikalske og sjelelige oppfatinger av det normale. Hans skjerv spiller denne gangen rollen som små pusterom og bekrefter på mange måter Dog Ages åndelige dimmensjon. Best kommer han ut i 'Pray Tell, Is This Not A Tad Too Misty?', der han fortsetter å vri videre på det han begynte på med den uimotståelige 'Wouldn't It Be Nice (the Art Of Meeting And Departing)' fra deres elleve år gamle andreLP Sigh No More.

For å understreke progrock-identiteten har de i tillegg gravd fram svenske Novembers 'Rödluvan' fra 1970. Med dyrisk presisjon hever og opphøyer de denne glemte og obskure tidskoloritten til en sinnbilde, for på denne måten å trekke opp linjene i den spiralformete sirkelbevegelsen Dog Age representerer.

Arsenal vinner den engelske ligaen i år. Det har de gjort hver eneste sesong Dog Age har gitt ut et album. Denne gangen er dét faktisk også Arsenal-fan Smedslund og Dog Ages fortjeneste. For i år er det nemlig de som setter dagsorden!

http://www.nettavisen.no/

Dog Age skruller videre

Oslo-kvartetten som aldri vil dø byr på nok en runde med sursøt og vimsete pop-psykedelia.

Martin Thronsen

Altså, til å ha en slik meloditeft og sans for intrikate harmonier, er det vel å regne for et av verdens mange mysterier at Dog Age aldri slo bredere igjennom med sine tidligere album.

I sine mest inspirerte stunder var de liksom både Lennon/McCartney og Page/Plant – gjerne i en og samme låt. De kombinerte supersøte melodier med seige riff, som gjerne kunne ende opp i mer utflytende prog-eksesser à la King Crimson.

At slikt ikke skulle nå lenger enn til et i den store sammenheng ubetydelig antall norske hjem, var en gåte for mange, og sikkert for bandet selv. Men de hadde nok sitt å døyve skuffelsen med.

Nå har de vel gitt mer eller mindre opp, og skal jeg tippe gir de ut dette albumet mest for gøy, og for en håndfull diehard-fans. Det kan også omslaget tyde på, så håpløst hjemmelaget at det ville skremt vannet av selv den sleipeste fisk.

Det har ført til at både kreti og pleti har sluppet gjennom her, og spor som «Free As A Duck» og «Eman On Sah Dog» og «The Wooden Boat Song» er blant låtene som kanskje kunne forblitt i studio.

Men what the heck: «Responsible Now» er nydelig som en vakker pike på ditt livs siste sommerdag, «Remarkable Affairs» gjør deg glad som en dachs, og «Mysterious Horse» kan du nynne på til du ramler av.

Tipper vi tilgir dem feilstegene denne gangen også, Dog Age. Sjarmerende gjeng med surrehoder, altså.

Men gutter: Får dere samlet troppene enda en gang, kan dere ikke i hvert fall prøve å lage det mesterverket dere i snart femten år har antydet at dere har innabords?

Tilbake

The Dog pAge — laget av/designed by Hansens Imperium